gó'slèg'e
(V)
1. god, fin, koseleg
2. omvend til kristen tru
Sjå også adjektivet gó'slèg'e (H) og adverbet gó'slegt (V).
1. Det æ gó'slegt mæ vermdi i omnæ, fysst an kjæm'e inn'tte fròsen.
2. Gýró varte gó'slèg ette vekkjingjinn som va' i vèt'e.
- Hankjønn
- gó'slèg'e
- Hokjønn
-
gó'slèg
- Inkjekjønn
-
gó'slegt
- Fleirtal
-
gó'slège
- Komparativ
-
gó'slègare
- Superlativ
-
gó'slègaste
- Bunden
-
- Hankjønn
-
gó'slègji
- Ho/inkjekjønn / feirtal
-
gó'slège
- Komparativ hankjønn
-
gó'slègari
- Superlativ hankjønn
-
gó'slègasti
- Registreringsgrunn
- Dialektord / uttrykk
- Ordklasse
- Adjektiv
- Vallemål / Hylestadmål
- Vallemål pga. bøying
- Emne
-
Anna
- Innlese av
- Knut K. Homme (2005)
Registrert: 25.03.2005
Oppdatert: 21.04.2018
Del
- Info for innlogga brukar:
-
- Kjelde:
- Knut K. Homme
- Registrert av:
-
Svein Jore
(25.03.2005)
- Korrekturlese av:
-
Sigurd Brokke
(25.04.2005)
- Oppdatert av:
- Sigurd Brokke (06.10.2021)
- Intern kommentar:
- SB frå Knut J. Heddi, Hybygg-soga, "Adjektivsk å substantivsk beslegtning". 219, snillegæ, lieleg, gosslegæ, vranten. Snillegheit, lielegheit, gosslegheit, vrantri (hell vrongheit),
KKH: 1 og 2.