snill'e

Forklåring

1.Fin,"søt", helst bruka om born. Vert bruka på grunnlag av eit synsinntrykk Sjå også snillsklèg'e (V) og snillskleg (H).
2. Snill, grei, godlyndt. Vert bruka på grunnlag av eit erfaringsinntrykk.
3. liten
4. stutt
Sjå også snilt.

Døme

1. Det va' a snilt bån.
2. Det va' snilt av di, å kåme mæ blóma.
3. Det va' a snill veske du ha'. Det va' an snill'e nív'e.
4. Det va' a snilt skotmål.

Spel av Har du kommentar til ordet?

Hankjønn: snill'e
Hokjønn: snill
Inkjekjønn: snilt
Fleirtal: snille
Komparativ: snillare
Superlativ: snillaste
Bunden
Hankjønn: snilli
Ho/inkjekjønn / feirtal: snille
Komparativ hankjønn: snillari
Superlativ hankjønn: snillasti

Ordklasse: Adjektiv
Emne: Personlege eigenskapar
Innlese av: Knut K. Homme (2005)

Registrert: 27.07.2004 Oppdatert: 21.04.2018 Del

Info for innlogga brukar:
Registrert av:: Svein Jore (27.07.2004)
Korrekturlese av:: Sigurd Brokke (07.03.2005)
Oppdatert av:: Sigurd Brokke (21.04.2018)
Intern kommentar:: 4. KKH. SB frå Knut J. Heddi, Hybygg-soga, "Adjektivsk å substantivsk beslegtning". 224: Hokjønn: Snill, trottig, makelaus, dragvori. Hankjønn: Snillæ, trottigæ, makelausæ, dragvoren. Trottogheit, langdrag (Ivelage?).